|
Tittel på heftet: Slekten til Olga og Herman Strand i Ullerøy, Skjeberg. Undertittel: Olga's barndomshjem; "Skar Vestre med Veslenga" + Olga og Hermans etterkommere. ISBN 82-992639-0-5 Her tas det med kun den første del av heftet. "Olga og Hermans etterkommere" er ikke med. 1. Olga's besteforeldre på farsiden. 2. Olga's onkler og tanter på farsiden. 3. Olga's søsken. 4. Den første tid. 5. Olga's hjemsted bygges. 6. Båtbyggeren Ludvig. 7. Etter Hanna's død. 8. Ludvig's eldre dager. 9. Olga's "voksne" søsken.
Oleana's oldefar het Ulrik Olseng og han var født på Thorsø herregård, antagelig rundt 1680. Denne Ulrik's far var innvandret fra Schlesvig-Holstein, og var gårdsbestyrer på Thorsø herregård under stattholder Galibu. Olseng var før den tid antageliget underbruk av Thorsø. Ellers ryktes det at Ulrik's egentlige far var danskekongen, som var på besøk på Thorsø. Ulrik's mor var da tjenestejente på Thorsø. Etter at danskekongen hadde gjort Ulrik's mor gravid, ble gårdsbestyreren bedt om å gifte seg med Ulrik's mor. - Olseng gård var jo ganske stor, og man har undret seg over at sønn til en tjenestejente kunne få en så stor gave. - Denne danskekongen har (i følge rykter) flere barn i Norge, og alle barne har fått store gaver, så de skulle klare seg godt. Hvis disse ryktene er sanne, er Ludvigs tipp-tipp-oldefar konge. - Men dette er bare rykter, som ikke er bekreftet. Så det er best å holde seg til den "offisielle" versjonen, som sier at Ludvigs tipp-tipp-oldefar kom fra Schlesvig-Holstein. Ludvig's far, Per Ravneng ble som regel budsendt når lege eller jordmor skulle hentes, fordi han sa aldri nei. Han hadde også en rask "merr" på stallen. Ellers sies det at Per likte å ta seg en dram.
Ludvig betalte kr.1710,- for nordre Skarløkka og kr.1289,- for Veslenga. Veslega har gnr.136, fordi den har alltid tilhørt Øhrseng. Nordre Skarløkka har gnr.137, fordi den har tidligere tilhørt Skar. Den løkka solgte Skar Søndre til Øhrseng i 1833. - Jordstykket som Ludvig kjøpte, fikk navnet "Skar vestre med Veslenga", og det har altså to gårdsnumre, 136 og 137. I den ene kjøpekontrakten står det også at det er rett til "Ruseplass" på Ørsengmoa. Materiale til gården kom fra Karlsøya. Ludvig forpaktet et stykke av skogen (ca. 15 mål) på gården til Peder Kasumerusen. Han betalte kr.500,- for det. Da kunne han hogge det rent i løpet av 6 år. Han forpaktet det i 3 år. Ludvig kunne få kjøpt det skogstykket etter at de 6 åra var gått, men det ville han ikke. - Peder Kasumerusen solgte gården til Julius Karlsøy, faren til Peder Karlsøy. Det var noen år etter at Ludvig hadde hogd tømmer der. Hans Grimsen, fra Grimsøya, hjalp til med å sette opp hovedbygningen i 1880. Det ble laftet ferskt, og tørket etterpå. Hanna og Ludvig flyttet inn like etterpå. Ludvig bygde fjøset rett etterpå, og deretter lagården. - Jorda på eiendommen var meget god. En grunn til det var at Peder kjørte domøkk fra Selbak i 20 å. Møkka ble først lagt i hauger, og senere spredd ut over jordene.
Ludvig var flink med hendene. Han lagde også tresko. Alle nye tresko ble lagt opp i en kasse. Når noen på Strand trengte tresko, kunne de gå til kassa og finne noen som passet. Det var ikke alltid at treskoene ble like pene, men tresko ble det. Ludvig hadde pen håndskrift. Kolbjørn (eier i 1991) hadde en håndskrevet sangbok, som tydelig viser den pene skriften. - I yngre dager var Ludvig klarinist.
Denne husholdersken var meget streng. Barna likte ikke henne. John, Olaf og nabogutten Karl Ørseng, bestemte at de skulle jage henne vekk fra gården. - De tok munnladnings-geværet, og la inn en hel "tull" med krutt. De stampet det skikkelig hardt, og fyllte på med poteter og krutt, slik at løpet ble helt fullt. De gravde ned geværet rett utenfor vinduet til husholdersken. De bandt en tråd på avtrekkeren og trakk den over løkka, bort til fjellet. Der lå Karl klar til å trekke av. John plasserte seg slik at han så når hun kom inn på rommet. Han skulle da gi tegn til Karl. Med en gang hun kom inn på rommet, ga John tegn, og Karl trakk i snora. Det ble en enorm eksplosjon. Vinduet gikk i stykker og røret på geværet ble helt flat. En kort stund etterpå kom Ludvig hjem fra sjøen. Da var husholdersken så "krakilsk" at Ludvig slengte en bøtte vann på henne, for å roe henne ned. - Ludvig var ikke vitne til eksplosjonen. Guttene fikk slengt restene av geværet opp i ekedammen. Husholdersken forsvant, så guttene hadde oppnådd sitt mål. - Året etterpå skulle Ludvig rense dammen. Det ble ikke gjort hvert år, så guttene var uheldige. Ludvig fant jo da restene av geværet og forstod sammenhengen. John, Olaf og Karl rømte da til skogs. De gjemte seg i "oterhiet" på Skaråsen. Om natta snek de seg hjem og fikk tatt et brød. Det brødet levde de på i flere dager. Brødet ble helt hardt, fordi de hadde spist av skorpa. Ludvig var selvsagt engstelig for guttene, og gikk og lette etter de. Olaf var jo ikke gamle karen, så han gråt. Det hørte Ludvig og han sa: "Kom da gutter, så skal dere ikke få juling." Da kom de fram. - Senere var det få husholdersker som var innom på gården.
Peder solgte gården til Kolbjørn Ørseng i 1946. Det var året før Peder døde. Kolbjørn var 23 år da han flyttet inn i 1947. Både Ludvig, Peder og Kolbjørn har vært flinke til å samle på gamle dokumenter og papirer. Derfor har det vært mulig å få kopiert noen viktige dokumenter, bla. to kjøpekontrakter, skjøter og et håndskrevet ark fra Hanna, der hun skriver navn og fødselsdag for segselv, Ludvig og alle barna. Det må ha blitt skrevet før 1891. Koper av disse er med i originalheftet, som ble gitt ut i 1991.
John giftet seg i 1913. Han og kona fikk 10 barn, bla. Kolbjørn som tok over "Skar vestre med Veslenga". Etter at John kom hjem fra sjøen, ble han kjøpmann. I 1912 leide han "Olseng"-butikken av Anton Andresen. I 1913 kjøpte John Ørseng butikken, som er nabo til "Olseng"-butikken (Joker Ullerøy), på tvangsauksjon. Kopi av skjøtet på dette finnes i originalheftet fra 1991. Den butikkenvar først et kooperativ fra 1910 til 1913. Det er mange historier om John. En gang var han på auksjon. Der ble det bla. auksjonert bort tre stykker sko. John fikk tilslaget. Lensmannen (auksjonarius) lurte på hva John skulle med 3 sko. Jo, sa John, et par til far, og et par til Peder, bror min. (Peder hadde jo bare et ben). Karl Ørseng og John var kjent som et riktig røverpar. En gang skulle Karl og John på fest. Ludvig hadde akkurat kjøpt seg en ny unghest. Den tok John. Han hadde ikke ridd så mye. Det hadde derimot Karl gjort. - De red opp til Brandstorp, der festen skulle være. Da de kom til Brandstorptoppen, gikk Karl av hesten og slo til den, slik at den skulle springe hjem igjen. John hadde ennå ikke kommet av sin hest, da Karl gjorde dette. Med en gang hesten til Karl begynte å springe hjemover, begynte hesten som John satt på også å springe. John måtte da bli sittende på. Det var umulig å hoppe av hesten i fart. Hestene galopperte i full fart hjemover. Gunne Lilledal hadde vært en tur på Vesterenga, og var på vei hjem. Mitt oppe på røaskauen hørte han hestene komme. Det var mørkt, så han så de dårlig. De kom så fort at han måtte kaste seg ned i diket. Gunne fikk akkurat sett at det satt en satt en person på den ene hesten. Gunne ble riktig redd, og lurte på om det var "gamlingen selv" han hadde sett. - Når hestene kom hjem, sprang de direkte inn i stallen. Døra stod åpen og den var ikke så høy, så John ble slått av hesten i farta. Peder Ørseng var ungkar hele sitt liv, og bodde sammen med far sin. De bygde båter sammen. Da Peder var liten mistet han benet i en skyte-ulykke. Han lagde seg treben og var veldig flink til å bruke det. Peder tok over gården i 1933, like før Ludvig døde. Olaf Ørseng drev en butikk i Sarpsborg som het "Perfekt". Han var en meget nøye og en "perfekt" person. Derfor ble han ofte kallt "perfekten" eller "Olaf Perfekt". Olaf kjøpte seg sykkel i 1919. Hver gang han syklet hjem til Ullerøy, stoppet han på bestemte steder og tok seg en liten dram. Han stoppet alltid på de samme stedene. Han drakk seg aldri full. Han tok bare en liten klonk ad gangen. - Kona til Olaf, Jenny Kristoffersen, var stor. Olaf var liten, bare 163 cm høy. Derfor brukte han alltid høyhelte sko. Jenny og Olaf hadde ingen barn. Olaf var en tid borte i USA. Der reiste han fra plass til plass for å arbeide. Han brukte da tog på en meget spesiell måte. Han brukte ikke penger på billett. Han snek seg på toget. Olaf klartret opp på taket, og der holdt han seg fast. Når toget kom til en stasjon hoppet han av, slik at ingen skulle se ham. Med en gang toget startet igjen, hoppet han på toget og klatret opp på taket igjen. Han kunne ligge på taket opp til 10 mil. En gang kjørte toget igjennom en tunnel. Da var Olaf redd. Han fortalte at buksebaken strøk oppunder taket i en fart av 100 km/t. Anne Ørseng er vel den av søskna som har hatt de værste opplevelsene. Hun reiset til USA ganske brått i yngre dager. Det sies at det var etter en krangel med Ludvig. Der borte ble hun gift med en dansk mann. Han var ikke "Guds beste barn". - Den første gang Olaf besøkte de, hentet dansken han på stasjonen. Det første han sa til Olaf var: "Din blekfisk, du dør sku snart". - I den første tiden bodde Anne og mann i en jordhytte. De første barna ble også født der. En gang lekte en av barna i asken etter bålet. Det var noe glo igjen, og det tok fyr i jentungen. Hun brant da opp og døde. Dette gikk meget hardt inn på Anne. - Anne og mann fikk 6 barn som vokste opp. Da den minste var 2 år, hadde mannen funnet seg en ny kjæreste. Anne ble da kastet ut og måtte reise hjem til Norge. - Det var en meget opprivende avskjed med alle barna, som hun plutselig måtte reise fra. Hun kom til Norge i 1923. Da flyttet hun inn på Ørseng, hos Olga og Herman. Hun hadde alltid senere et ønske om å komme tilbake og treffe barna sine igjen. Det fikk hun aldri, men et av barna kom hit til Norge i 1955 og besøkte henne. - Alle disse opplevelsene preget Anne resten av livet.
|
Sist oppdatert 13.November 2021